Dietrich Bonhoeffer

Fra Wikiquote
Gå til: navigasjon, søk

Dietrich Bonhoeffer, tysk teolog, prest og aktiv i den tyske motstandskampen mot nasjonalsosialistene.

Motstand og hengivelse[rediger]

  • Dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap. Man kan protestere mot det onde, det kan avsløres, i nødsfall hindres med makt, det onde bærer alltid kimen til sin egen utslettelse i seg, fordi det etterlater i det minste et ubehag hos menneskene. Mot dumhet er vi vergeløse. Der får man ikke utrettet noe verken med protester eller makt; argumenter nytter ikke; kjensgjerninger som taler imot de forutfattede meninger blir rett og slett ikke trodd – i slike tilfeller blir den dumme til og med kritisk –, og hvis de ikke er til å se bort fra, kan de bare skyves til side som betydningsløse enkelttilfeller. Dessuten er den dumme, i motsetning til den onde, fullkomment tilfreds med seg selv; ja, han er til og med farlig, fordi han så lett blir irritert og går til angrep. Man må derfor være mer forsiktig med den dumme enn den onde. Vi skal aldri mer prøve å overbevise den dumme med argumenter; det er meningsløst og farlig.

    Skal vi komme dumheten til livs, må vi prøve å forstå dens vesen. Så meget er sikkert at den ikke først og fremst er en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker som er dumme, og intellektuelt sett tungnemme som er alt annet enn dumme. Det oppdager vi til vår forbauselse i bestemte situasjoner. Inntrykket av at dumheten er en medfødt svakhet er da ikke så sterkt som det at mennesker i bestemte situasjoner blir gjort dumme, resp. lar seg fordumme. Og vi får se at mennesker som lever avsondret og ensomt, viser denne defekt sjeldnere enn mennesker og menneskegrupper som har trang til eller er henvist til kameratskap. Dumhet ser altså ut til å være mer et sosiologisk enn et psykologisk problem. Den er et spesielt resultat av hvordan visse historiske omstendigheter virker på mennesket, et psykologisk fenomen som ledsager visse ytre forhold. Ser vi nærmere på det, viser det seg at enhver sterk, ytre maktutfoldelse av politisk eller religiøs art slår en stor del av menneskene med dumhet. Ja, det later nesten til å være en sosiologisk-psykologisk lov. Den enes makt avhenger av den andres dumhet. Det foregår imidlertid ikke slik at bestemt menneskelige evner – altså f.eks. de intellektuelle – forkrøples eller faller bort, men det overveldende inntrykk maktutfoldelsen gjør på visse mennesker, berøver dem deres indre selvstendighet, og de gir – mer eller mindre ubevisst – opp å finne frem til en selvstendighet i situasjonene de møter. Det at den dumme ofte er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker allerede i samtale med ham at det ikke er ham selv vi personlig har med å gjøre, men slagord, paroler etc., som helt har tatt makten over ham. Han er besatt, han er forblindet, misbrukt og mishandlet i sitt vesen. Gjort til et viljesløst instrument på den måten er han i stand til alt mulig ondt og er samtidig ute av stand til å erkjenne det som ondt. Her ligger faren for et djevelsk misbruk, som kan bryte mennesker ned for bestandig.