Henrik Ameln
Foto: Stortingsarkivet
Henrik Ameln (1879–1961) var en norsk politiker (H). Stortingsrepresentant 1913–1915 og 1922–1930, og ordfører i Bergen 1920–1922.
- I stortingsdebatt om en veiutbygging mot representanten Henden:
- – La veien gå hvor Henden vil.[1]
- I stortingsdebatt om lovforslag om filmsensur i 1913:
- – Det var ikke noe heldig grep å sende denne sak til kirkekomiteen, som vesentlig består av skolemenn. De har en viss tilbøyelighet til å se på samfunnet på samme måte som de betrakter sine elever, som de har under daglig behandling.[2]
- I stortingsdebatt om forsvarsministerens arbeid:
- – Ja, min gamle tante kunne greid det bedre.
- (Ameln får påtale fra stortingspresidenten.)
- – Jeg beklager at jeg har fornærmet min gamle tante.[1]
- – Halvdelen av stortingsrepresentantene er idioter.
- (Ameln får påtale fra stortingspresidenten.)
- – Unnskyld, ærede President, hva jeg mente å si, var at halvdelen av representantene ikke er idioter![3]
- Om en annen politiker fra Bergen:
- Om sentralbanksjef Nicolai Rygg:
- – Norges Bank har ikke noe hode, bare enn rygg.[5]
- Svar på medrepresentants motstand mot reduksjon av melkeutsalg i Bergen:
- – Vi bør lytte til Gulla Grundt, for hun vet hva hun snakker om. Hun er nemlig den eneste melkeprodusenten blant oss.[6]
- I stortingsdebatt om installasjon av vannklosetter på jernbanestasjoner:
- – Kan skjønne Brevik må ha ordentlig vannklosett, det er jo endestasjon.[6]
- I stortingsdebatt mot statsminister Johan Ludwig Mowinckel:
- – Herr Ameln vil jeg ikke innstille til major engang.
- – Men jeg vil innstille statsministeren til klossmajor![5]
- I stortingsdebatt mot statsminister Johan Ludwig Mowinckel:
- – Og her kommer Johan Ludwig Mowinckel med nesen i været, som om han ikke hadde gjort annet enn å si kykeliky hele sitt liv. Vi husker hvordan Mowinckel har gått i vannet, og han får ennå en tid henge på tørk her i Stortinget før vi tar ham alvorlig.[4]
- I stortingsdebatt om et grunnlovsforslag i 1932:
- – I gamle dager var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er man kommet bort fra det.[7]
- – I en stor by som Bergen finnes samfunnslag og tvilsomme elementer, for hvem barakker og mindreverdige boliger kanskje er det de likte best, fordi orden og renslighet og ansvarsfølelse dessverre er et ukjent begrep for disse. [...] Liksom samfunnet må bygge fengsler, må det også skaffe boliger for løsgjengere og lyssky eksistenser, men disse har ikke krav på å flytte inn i boligkomplekser dør i dør med ordentlige samfunnsborgere.[8]
- Amelns begrunnelse for å bruke dis-form i tiltale:
- – Det er meget lettere å si "du, din tosk" enn "De, Deres tosk".[4]
- I et intervju med Bergens Tidende på sine eldre dager:
- – Okk ja, i dag er det bare tannlegen som setter pris på kjeften min.[1]
Referanser
[rediger]- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 "BT hjelper deg. Flere Ameln historier". Bergens Tidende (19. november 2003), s. 51.
- ↑ "Det fordomsfrie Bergen". Bergens Tidende (21. januar 1997), s. 40.
- ↑ "Om å veie sine ord". Agderposten (20. juni 2009), s. 16.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 "De gode fornærmelsers by". Bergens Tidende (12. april 1997), s. 38.
- ↑ 5,0 5,1 "Henrik Ameln". Norsk biografisk leksikon, 2. utgave, 1. bind (1999).
- ↑ 6,0 6,1 "Henrik Ameln – mennesket bak replikkene". NTB (6. desember 1992).
- ↑ Dokument nr. 12:16 (2007–2008). Stortinget (2008).
- ↑ Titlestad, Torgrim (1975). Peder Furubotn, 1890-1938, 1. bind.
