Arnulf Øverland

Fra Wikiquote

Arnulf Øverland (1889 - 1968) var en norsk forfatter.

[rediger] Kristendommen, den tiende landeplage

• Den kritiske evne er stanset i utviklingen og det naturlige vitebegjær er drept. Hånd i hånd med en forblindet autoritetstro går en uovervinnelig avsky for erkjennelse, en sann skrekk for kjensgjerninger og en lidenskapelig forkjærlighet for det fornuftsstridige.

• Den gode Gud kunde ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunde heller ikke frelse oss på noen annen måte enn ved å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld. Man kan kalle det å rette baker for smed. Underlig er det også, at i det øieblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår ennu en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger.

• ...den kjærlighet, som vesentlig ytrer sig som sadisme og mordlyst, den vil man nødig være utsatt for.

• Dette er formodentlig blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem - eller spottet Gud, det er nesten det samme.

• Det er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremmover, går det en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver seg ned i for å slippe å se.

• Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange, for at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi.

• Ved å undersøke ikke bare den kristne, men også andre religioner, vil man hurtig være på det rene med, at der ikke gis noen grenser for, hvad der er mulig å få folk til å tro. Der kan ikke utpønses noen urimelighet så grov, at folk nekter å tro på den, og intet er lettere enn å få en kamel til å gå gjennem et nåløie.

• Det særegne ved den kristne moral er ikke dens altruisme, ennu mindre dens fordragelighet og humanitet - det særegne ved den kristne moral er den sadistisk-masochistiske overbygning, som den har gitt stoikernes lære.

• Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. - Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appelere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv.

• Aldri har man ofret til noen blodigere Molok enn de kristnes gud!

• Den niende landeplage, som Gud sendte menneskene, var et tykt mørke. Det lå over Egypten i tre dager. Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok!

• Men denne tendens til å lure Gud inn gjennem et eller annet smutthull, til å fuske ham inn gjennem bakdøren og op kjøkkentrappene, forklædt som ’ånd’ kontra materie eller som en ’levende bevisst intelligens’ – denne tendens er så alminnelig, at man står i fare for å påtreffe Herren endog i universitetenes laboratorier.

• selv om man ikke direkte deltar i de aller groveste spiritistiske ablegøier, så er det iallfall ’mere mellem himmel og jord, enn videnskapen drømmer om, Horatio!’ Og bare man citerer denne forterskede banalitet, så er man en ’dyp natur’ og ikke noen ’overfladisk materialist’. Aldri har menneskenes intellektuelle feighet funnet et mer forløsende uttrykk!

[rediger] Annet eller ukjent

• Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Fra Du må ikke sove – dikt, 1938 (del av diktsamlingen Den røde front fra 1937)

• Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. Også fra Du må ikke sove

• På vei er vandreren fremme.

• En times omhu for en ensom venn har aldri nogen gitt forgjeves hen.

• Nu er det kveld. Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel!

• Hold ordet hellig, ti vit at ordet er ånd!

• Nu er det nat, du kjære. Lad mig bare en gang faa kysse dit haar, før du gaar. Saa faar det fære forbi. Saa faar det være.

• Jeg vet ingen rikdom bedre enn min, mitt hjerte er uten harme.

• Hakk i hæl på berømmelsen følger bakvaskelsen. Den bør vel oppfattes som en gratulasjon.

• Den dumme kjenner ingen tvil men seirer med et fjollet smil.

• Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.

• Lille Adam danser en alvorlig, melankolsk og stivbent vals og er ikke vel til mote.

• Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.

• Der vokser paa vindusruten en angstfull rose av is.

• Det er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremmover, går det en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver seg ned i for å slippe å se.

• Hva kan du eie, når selve livet er et lån!

• Og naar kvelden kommer til os, tænder jeg et lys i stuen, og vi summer sagte sammen hver vor vise, jeg og fluen.

• Jeg liker ikke å snakke; da tror jeg ikke meg selv. Men blomstene her vil takke allikevel!

• I ungdommen søker man nye ideer - i bøker og i samtale med venner. I alderdommen har man nok med å samle sine tanker - restene av dem.

• Hellig er hver livsens dag, som fyller med lys ditt øye.

• Og den som vil verge sin frihet, må bære sverd.

• Men hva du ga, kan ingen ta ifra deg.

• Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred!

• Lykken er det som du venter på, til din lugg blir grå. Og siden er lykken det som var, og du ikke har.

• Hele mitt liv har jeg søkt det ene ord, som skulle gå fra mitt hjerte like til ditt.

• Din gjerning skal vidne for deg.

• For sparer du ditt hjerte, så skrumper hjertet hen.

• Altid vil du drages mot det fjerne. Men husk at også Jorden er en stjerne.

• Jeg hadde bundet meg i ungdomstiden. Årene gikk, men stadig var hun meg kjær, inntil et streif av en fremmed kvinnes klær lærte meg: Det er slutt for lenge siden.

• Og dog er en time ved vinen, den beste min sjel har hatt.

• Men hvorfor blir jeg redd når jeg møter ditt øye?

• Et forår farger jorden grønn, og atter er den ung og skjønn.

• Der er en lykke i livet som ikke kan vendes til lede: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

• Og mennesker forsker og søker i stjerner og hav og jord han gransker i lærde bøker og finner gylne ord.

• Jeg kjenner bare én lovgivende makt: meg selv.

På et debattmøte i Human-Etisk Forbund i stiftelsesåret 1956.

[rediger] Eksterne lenker