Afrika: Natur, samfunn og bistand

Fra Wikiquote
Hopp til navigering Hopp til søk

Kapittel 4[rediger]

Side 500

  • "Menneskerettighetsspørsmål blir ofte koplet med betingelser for bistand. Selv om det er stor politisk enighet om denne koplingen, kan det få alvorlige følger for befolkningen i mottakerlandene. Dette kan for eksempel føre til reduksjon av u-hjelp, som igjen fårer til at fattige blir dobbelt straffet, politisk undertrykkelse og tilbaketrekning av hjelp."

Side 502

  • "Ved den kalde krigens slutt forsvant mye av de strategiske ressursene fra stormaktene til de respektive afrikanske "satellittene". I en del land betydde dette redusert eller bortfall av støtte til regjeringer eller motstandsbevegelser. Både motivasjonen for og ressursene til å fortsette krigene ble i stor grad borte. For noen land har derfor slutten på den kalde krigen betydd en overgang fra borgerkrig til relativ fred som for eksempel i Namibia, Etiopia, Mosambik og Angola."

Side 505

  • "Grovt kan begrunnelsen og motivet for å bedrive norsk bistand deles i tre hovedgrupper. En humanistisk motivasjon har gått parallelt med en kristen brorskapstanke. Begge har løpt sammen i en internasjonal solidaritet. Meningsmålinger utført av Statistisk sentralbyrå viser at den norske befolkningen i all hovedsak stiller seg bak den humanistiske tradisjonen (Statistisk sentralbyrå, 1993)6. Hovedgrunnen for folks støtte til opprettholdelse av nivået på norsk bistand oppgis å være det moralske budet om å hjelpe dem som sulter og lider nød. Videre angis at vi er et rikt land som har råd til å hjelpe, og dessuten framheves rettferdighetsargumentet: verdens goder er urettferdig fordelt."

Side 514

  • "Levering av norske varer og tjenester kan lett gå på bekostning av produksjon og utvikling av næringslivet i mottakerlandene."

Side 523

  • "Norsk bistand til Afrika har i relativt liten grad vært knyttet opp til kolonihistorie eller strategisk utenrikspolitikk. Derfor har Norge, i større grad enn for en del av stormaktene som har hatt disse typer interesser, kunnet arbeide ut fra humanitære og åpne politiske kriterier."

Kap. 4.2 Hjelper bistanden?[rediger]

Side 535

  • "det er mest sannsynlig at bistand utenfra vil lykkes dersom den integreres i og styrker prosesser i utviklingslandet selv og bidrar til å mobilisere og aktivisere ressurser der."
  • "så lenge bistanden ikke inngar i et internasjonalt system for ressursfordeling av lignende type som det man finner på nasjonalt plan, vil bistand fremdeles måtte betraktes som en kontrakt, der begge parter vil matte innfri sine forpliktelser"

Kap. 4.3 Menneskerettigheter og bistanden[rediger]

Side 544

  • "Fra et kontraktsteoretisk ståsted står det naturligvis enhver giver fritt å stille hvilke som helst betingelser i en giver-mottakerrelasjon. Hvis mottakeren finner disse betingelsene uakseptable kan man unnlate å ta imot bistandsoverføringer. Men en slik innfallsvinkel er utilstrekkelig av flere grunner: 1) den kommer i konflikt med andre sentrale motiver og prinsipper for bistandsoverføringer - spesielt hensikten med bistand som en solidaritets- eller humanitær handling, og prinsippet om mottakeransvar; 2) dernest er kontraktsforholdet fiktivt, mottakeren er underlegen og i en tvangssituasjon, spesielt i nødhjelpssituasjoner; og 3) fra et menneskerettslig perspektiv bør bistanden utnyttes til å fremme menneskerettighetene og grunnlaget for deres institusjonelle og kulturelle forankring i mottakersamfunnet."

Side 558

  • "I hovedsak er derfor politisk kondisjonalitet en konfronterende (og maktpolitisk) innfallsvinkel til fremming av demokrati og menneskerettigheter som skulle anvendes med stor varsomhet."
  • "Paradoksalt nok opplevde Afrika en positiv politisk endringsprosess, sett fra et demokratisk og menneskerettslig stasted, samtidig med en tiltakende marginalisering i internasjonal politikk. For mange afrikanere oppleves det som et ytterligere paradoks at giversamfunnet samtidig med denne marginaliseringen, innfører politiske og økonomiske betingelser for bistand. Selv i tidligere situasjoner med grove menneskerettighetsovergrep var slike betingelser ukjent for mottakerlandet. Bistandssamfunnet har tydeligvis fulgt uttrykket: "when it moves, push!". En fare med denne strategien er at det multi- og bilaterale bistandssamfunnet, som svært mektige aktører, på det økonomiske området krever reformer ("omstrukturering") som vil undergrave de politiske reformer og tilliten til de nye demokratiske styreformene."

Side 559

  • "Det er derfor en stor fare for at "doble standarder" og inkonsekvent politikk oppleves som former for nykolonialisme."

Kap. 4.4 Kvinneperspektivet[rediger]

Side 562

  • "I mange av de afrikanske statsdannelsene var den øverste myndigheten delt mellom en konge og en dronning eller dronningmor. Arbeidsdelingen mellom de to varierte, men ofte hadde de ansvar for hver sine saker. Dronningen hadde gjerne ansvar for spørsmal som spesielt angikk kvinner. Hadde dronningen militære styrker til sin radighet, var det ikke uvanlig at hun selv ledet dem i felten."
  • "Kolonistyret medførte en svekkelse av kvinnenes økonomiske; politiske og sosiale stilling. Spesielt i områder som Vest-Afrika der kvinnene tradisjonelt hadde betydelig selvstendighet og innflytelse, ble deres roller innskrenket og nedvurdert. Kolonitida førte til sterkere gjennomslag for det syn at en persons biologiske kjønn var bestemmende for de sosiale funksjoner som kunne utføres."

Side 563

  • "Innføringen av pengeøkonomi, økende salgsjordbruk på landsbygda og framveksten av bydannelser førte til at det utviklet seg nye klasseskiller, og forskjellene mellom menn og kvinner økte."

Side 565

  • "Det er ikke uvanlig at jenter i 10-14 års alderen, daglig bruker sju timer mer enn jevnaldrende gutter på å lage mat, gjøre rent, hente vann, ta seg av yngre søsken, dyrke jorda og skaffe inntekter, noe som går ut over både helse og skolegang."
  • "Det er anslatt at ca 80 millioner kvinner i de nordlige, østlige og vestlige regionene er omskåret, og om lag halvparten av de afrikanske jentene er gift før de fyller 18 år. I flere land blir jenter gift så tidlig som i 10-14 ars alderen, og mange av jentene i alderen 15-19 år blir gravide med

derav følgende problemer i forbindelse med fødsel eller ulovlig abort"

4.5 Utdanning og kompetanseoppbygging[rediger]

Side 579

  • "Mangel på personell med kompetanse til å være fakta- og premissleverandører for myndighetene i konkretisering av deres politiske ambisjoner og vedtak, og kompetent personell innen områder som utdanning, helse og tekniske fag, var trolig den største hindringen de afrikanske landene stod overfor da de søkte å bevege seg fra "underutvikling""

Side 580

  • "Grunnlaget var i alle fall ikke lagt for at disse landene skulle ha et tilfredstillende utgangspunkt å bygge sin utvikling på, og var slett ikke i samsvar med den vekt som de europeiske stater la på kunnskap og betydning av utdanning i utvikling av egne samfunn."

Side 590

  • "Våre organisasjonsmodeller i privat og offentlig virksomhet, vår politiske og byråkratiske tradisjon og våre samfunnsmessige spilleregler, passer ikke uten videre i Afrika"
  • "Det er ikke grunnlag for å gjøre afrikanske samfunn til en kopi av våre egne. De afrikanske samfunn må utvikles ut fra egne verdier og tradisjoner."

Side 591

  • "Ikke noe samfunn kan være bærekraftig uten stadig å vere i omforming, uten å ha sikker kunnskap om seg selv, uten å ha kompetanse til å forstå hvorfor og hvordan samfunn kan endres og menneskene gis grunnlag for ny virksomhet."

4.6 De frivillige organisasjonenes rolle[rediger]

4.7 Kulturkontakten[rediger]

Side 609

  • "Produksjonen av svarte franskmenn, som fremdeles foregår i stor skala i Afrika og Karibia, er et typisk resultat av denne ideologien. Blant annet gjennom studiestipender, støtte til franskspråklige kulturtiltak og organisasjonen av fransktalende land, La Francophonie"

Side 611

  • "Det er åpenbart at vellykket bistand tar utgangspunkt i, og nyttiggjør seg, ressurser som allerede finnes hos mottakerne. Dette prinsippet kan komme i konflikt med såvel den teknokratiske tenkemåten som misjonærideologien, og det synes følgelig som om dialogparadigmet er det beste."

Side 613

  • "de strategier som utvikles i forbindelse med bistand er knyttet til en bestemt historisk situasjon og til giversamfunnets verdier og prioriteringer: de er verken naturgitte eller universelle. Dette er tydelig i og med at strategiene og malene for bistanden forandrer seg i takt med ideologiske konjunkturer i giversamfunnet"

Side 614

  • "er det ikke nødvendigvis slik at statsapparatet i fattige land "representerer folket", og velmenende tendenser hos bistaerne i retning av brukerstyring av bistandsmidler, kan lett føre til at elitene beriker seg uten å investere overskuddet i utviklingsrelaterte prosjekter."
  • "at "dialogmodellen" ikke kan gi noen oppskrift for handling. Først er det nemlig nødvendig å identifisere hvilke grupper i samfunnet man ønsker dialog med, samt å ha en klar forestilling om hva man selv vil bidra med til dialogen."