Afrikas Historie - Kapittel 13: Sør-Afrika i det 20. århundret

Fra Wikiquote
Hopp til navigering Hopp til søk

Side 392:

  • "Ved århundreskiftet var det en bitter konkurranse mellom afrikanske og europeiske bønder på det nye markedet for matvarer som gruveøkonomien og byveksten skapte. Staten kom da de hvite bøndene til hjelp. Jordloven av 1913 (Native Lands Act) avgrenset de svarte reservatene til 7 prosent, senere 14 prosent, av landet og satte tak for antallet leilendinger og husmenn (share-croppers) i de hvite jordbruksomradene. Målet var å gjøre de afrikanske jordbrukerne i de hvite områdene til rene lønnsarbeidere som ikke konkurrerte med leveranse av jordbruksprodukter."
  • "Jordmangelen på de afrikanske reservatene førte også stadig flere svarte inn i lønnsarbeid for de hvite, enten de ønsket det eller ikke."

Side 393:

  • "En ny gruve- og arbeidslov (Mines and Works Act) i 1926 fastslo de hvite arbeidernes enerett til faglærte og høyt betalte jobber i gruvene og på andre store arbeidsplasser, så som jernbanene. Dermed var et arbeideraristokrati etablert etter raseskillelinjer."
  • "Ledere fra boerfolket stod i spissen for alle sørafrikanske regjeringer etter unionen i 1910. En forutsetning var at den begrensede stemmeretten for afrikanere i Kapp-kolonien ikke ble utvidet til de andre delene av landet, men tvert imot avskaffet helt i 1936"
    • Side 393 - 394

Side 394:

  • "en sterk boernasjonalisme etter hvert vokste fram, til forsvar for boernes språk og kultur mot britisk påvirkning"
  • "Med sitt program for en systematisk gjennomført raseskillepolitikk, med den nye betegnelsen "apartheid", vant de i 1948 en knepen valgseier (37 prosent av stemmene) over sentrumskoalisjonen under Smuts"
    • De = Det nasjonale partiet

Side 395:

  • "Et grunnlag var lagt med de tidligere raseskillelovene, men en forskjell var at det nå ble satt mer makt inn på gjennomføringen. Den dypere bakgrunnen var boernes gamle idealer om baasskap, det vil si herredømme, utviklet i isolasjon fra moderne liberale ideer før den britiske erobringen på 1880-tallet. Men disse prinsippene ble nå gitt en positiv ideologisk begrunnelse, nemlig at hver etnisk gruppe hadde rett til å utvikle seg i samsvar med sine egne tradisjoner"
  • "Det kunne framstilles som en variant av det europeiske nasjonalitetsprinsippet som boerne selv hadde kjempet for i forsvar for sin egen kultur mot britisk dominans."
  • "Hovedmotivet bak apartheid var å finne en oppskrift som kunne hindre en utvikling mot like politiske rettigheter, helt konkret allmenn stemmerett"

Side 396:

  • "Det var et forsøk på å stoppe det vi tidligere har kalt kolonistyrets dialektikk."
    • Om apartheid.
  • "På slutten av 1950-tallet ble det lagt fram en plan for å omgjøre de tidligere reservatene til selvstyrte og uavhengige hjemland (bantustans) for de ulike afrikanske folkegruppene. Igjen ble planen begrunnet ut fra nasjonalitetsprinsippet:"
  • "Bantustanplanen ble presentert som en sørafrikansk form for avkolonisering."
  • "Med denne ordningen kunne alle afrikanere i de hvite områdene - og de utgjorde fortsatt mer enn halvparten av den afrikanske befolkningen - defineres som fremmedarbeidere med politiske rettigheter bare i sine respektive hjemland."

Side 400:

  • "Direkte politisk betydning fikk utbyggingen av skolevesenet, selv om det skjedde i atskilte systemer for de ikke-hvite gruppene. Sør-Afrika var et av de ytterst få afrikanske landene med tilnærmet allmenn folkeskole. Elevtallet i videregående skoler for afrikanere økte fra 35 000 i 1955 til 1,5 millioner i 1987. Antallet ikke-hvite universitetsstudenter økte fra 1 800 til 36 000, og afrikanske studenter gjennomørte høyere yrkesrettede studier ved de hvite universitetene. Utbyggingen skjedde fordi en moderne økonomi var avhengig av utdannet arbeidskraft, men samtidig var det gitt at disse store elev- og studentgruppene ikke ville finne seg i å forbli politisk umyndige. Dette er et eksempel på kolonistyrets dialektikk i sørafrikansk variant."

Side 407:

  • "En viktig årsak til at den hvite og den svarte politiske eliten fant hverandre, var utvilsomt det sosiale problemet, først og fremst den arbeidsløse ungdommen som gjennom agitasjonen og kampene i bydelene var blitt vant med våpen og var full av utålmodige forventninger"

Side 413:

  • "Det gjenstår å se om det finnes en internasjonal vilje til å skape nye ytre forutsetninger for afrikansk utvikling. Det er behov for langt større overføringer av kapital og fagkunnskap fra industrilandene dersom de afrikanske landene skal få en ny start. Men større internasjonale gaveoverføringer er i sin tur avhengig av mer tillit til at de indre forutsetningene, i form av en fungerende statsadministrasjon, er i orden."
  • "framfor alt kreves det en forandring av det internasjonale handelssystemet som i større grad tar hensyn til de spesielle afrikanske kravene om særbehandling ... blant annet en viss rett til tollbeskyttelse for ny industri"