Afrikas Historie - Kapittel 8: Kolonierobring og tidlig kolonitid, 1880-1920

Side 220:

• "Når franskmennene rykket fram langs Niger etter 1876, ble britene langs kysten av Vest-Afrika redd for å bli avstengt fra innlandet og rykket mot nord. Når britene gikk inn i Egypt i 1882 og tok kontroll over Suezkanalen forann nesen på franskmennene, ble den franske pågangen i Vest-Afrika desto mer aggressiv."

Side 222:

• "Europeiske offiserer i Afrika kunne av egne karriere- og publisitetsinteresser presse konflikter med afrikanske herskere mot krise, slik at de selv nådde overskriftene i Europa ved militære triumfer."
  • Under kappløpet om Afrika.
• "Den britiske økonomen J.A. Hobson gav i 1902 ut sin bok Imperialismen etter sterke inntrykk fra boerkrigen i Sør-Afrika; han hevdet at det var behovet for å sikre europeiske kapitalinvesteringer som var den viktigste drivkraften. Denne forklaringen ble senere tatt opp av sosialistiske forfattere, inkludert Lenin. Dette kunne passe for Sør-Afrika og Egypt, men ikke for resten av kontinentet, der investeringene var helt ubetydelige."

Side 223:

• "omkring 1870 merker vi et visst omslag i holdningen også hos handelsmennene i Vest-Afrika. Den europeiske etterspørselen etter tropeprodukter som planteolje og gummi ble på denne tiden større enn de afrikanske leverandørene kunne tilfredsstille. I europeiske handelskamre begynte man på grunnlag av rapporter fra oppdagelsesreisende å tale om at Afrikas ressurser kunne utnyttes bedre gjennom europeiske investeringer og ekspertise i innlandet."
• "Et industriland trengte råvarer, og det var dette som lå bak handelsvirksomheten. Gjennom formelt kolonistyre kunne man skjerme seg mot utenlandske konkurrenter og favorisere landsmenn."
• "Også dette gav motiv for a rykke lenger fram enn de aktuelle handelsinteressene nådde; handelen kunne senere følge flagget"
• "De ideologiske forutsetningene for etablering av kolonistyre spilte trolig en viktigere rolle i Afrika enn på noe annet kontinent."

Side 224:

• "Dette var datidens engasjement for menneskerettigheter; vi kan tale om en humanitær imperialisme"
  • Om "europeiske reaksjonene på rapporter om afrikansk barbari." (bl. a. slavehandel)

Side 225:

• "Rasetenkning spilte en viktig rolle i imperialismen. Tidlig på 1800-tallet hadde biologer begynt å ordne artene i utviklingsrekker med menneskene på toppen. Ut fra denne modellen var det nærliggende å mene at de ulike «rasene» innenfor menneskearten også kunne rangeres, med de hvite øverst. Var ikke den teknologiske overlegenheten bevis for et biologisk fortrinn? Darwins ideer om «kampen for tilvæerelsen» og «de sterkestes overlevelse» - i den sosialdanvinistiske utformingen - var spesielt relevante: Kolonistyret kunne begrunnes med at den sterke hadde både rett og plikt til å være formynder for de svake. I en periode fra ca. 1880 til 1920 var det en utbredt antakelse også i akademiske sirkler at «rase» var en viktig historisk årsaksfaktor."

Side 226:

• "På begynnelsen av 1800-tallet var dødsraten for europeiske nykommere til Vest-Afrika det første året mellom 25 og 75 prosent; dette var «den hvite manns grav». Gjennom bruk av kinin ble dødsraten redusert til en femtedel, og militære operasjoner i innlandet ble dermed for første gang mulig."
• "Riflegevær med sideladning med ferdig patron kom i bruk pa 1870-tallet, og etter 1886 kom repetergevær med magasin. Dette gjorde det mulig å skyte ti ganger så hurtig over seks ganger så lang avstand som med de gamle munnladerne. På 1880-tallet kom maskingeværet, «The Maxim gun», i bruk. Det skjøt ti skudd i sekundet og smadret forsvarsverker av leire og tre. Ved slaget ved Omdurman i 1898 er det anslått at britene drepte over 10 000 sudanesere, mens de selv mistet 49 mann."

Side 227:

• "Det mest grunnleggende trekket ved det afrikanske politiske landskapet, slik vi er blitt kjent med det i tidligere kapitler, er den store splittelsen, både utad mellom politiske enheter og innad i de enkelte kongedømmene."

Side 231:

• "Paradoksalt nok kunne det ta lengst tid å erobre folkegrupper uten sentralisert politisk myndighet, nettopp fordi de ikke var vant med ytre overherredømme og det ikke fantes noe overhode som kunne slutte fred på vegne av alle."
• "I en kontinental sammenheng kan vi se særtrekkene ved Etiopias motstand. Den spente internasjonale situasjonen i Nildalen gjorde at stormaktene holdt hverandre i sjakk i denne delen av Afrika. Kongedømmet i høylandet hadde en begrenset strategisk verdi, og den mest pågående europeiske makten, Italia, var ingen stormakt."

Side 234-235:

• "i Storbritannia kom en liberal anti-imperialistisk regjering til makten i 1906. Den innledet forhandlinger med sikte på å gi boerne tilbake indre selvstyre innenfor rammen av en sørafrikansk føderasjon. Og boernes viktigste krav ble imøtekommet: Stemmeretten i den nye Sør-Afrika-føderasjonen av 1910 ble avgrenset til de hvite. Den afrikanske befolkningens framtid ble dermed ofret for å oppnå boernes lojalitet mot det britiske imperiet."

Side 237-238:

• "sett fra afrikansk side skjedde det en samling av ulike folkegrupper i nye politiske enheter, koloniterritoriene, som senere ble de uavhengige statene. I noen tilfeller kan dette betraktes som et - riktignok langt - skritt videre fra en tidligere afrikansk utvikling mot større politiske enheter på 1800-tallet. Europeerne bygde videre på asantefolkets, fulanienes, det sudanske mahdirikets, ndebelenes og tswanaenes erobringer."

Side 238:

• "Det første skrittet i statsbyggingen var å trekke opp grensene. Det skjedde i første fase av kappløpet på europeiske skrivebord, men i andre fase gjennom erobringer og avtaler på bakken. Grensene var kunstige i den forstand at de ikke bygde på nasjonalitetsprinsippet. Nigeria alene hadde ca. 250 nasjonaliteter eller etniske grupper"
• "I enkelte tilfeller, spesielt i tynt befolkede savanne- og ørkenstrøk, ble grenser trukket med strake linjer på tvers av etniske grupper (somaliene i Kenya, Somalia og Etiopia, ewefolket i Ghana og Togo, tuaregene i Sahara). Men dette var ikke det normale. Erobringen startet som regel fra tidligere handelsstøttepunkter og hadde en tendens til å følge etablerte handelsveier; ett av motivene var nettopp a sikre det økonomiske opplandet."
• "Hovedproblemet i de nye statsdannelsene under kolonistyre og spesielt etter uavhengighet, er ikke grensekonflikter, men det faktum at statene som regel omslutter en rekke rivaliserende etniske grupper."