André Bjerke

Fra Wikiquote
Hopp til: navigasjon, søk

André Bjerke (født 1918, død 1985) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller som ble toneangivende i etterkrigstidens norske litteratur- og språkdebatt, henholdsvis som forkjemper for tradisjonell verseform og riksmålssaken.

  • Nu er det at min arbeidslyst forlater skrivebordet.[1][2]
  • Det seiler en skumring i lønnetrekroner; hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner døgnets farvel.[1]
  • Balderbrå og akeleier nikker søsterlig tilbake når en liten pike neier, og de sterke menn blir svake.[1]
  • Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.[1][2]
  • En visdom som ikke kan leses i bøker, kan leses i roser.[1]
  • … Det blir åtte – åtte roser som vil tørste efter å få være nu
    hos den niende og største ville rose – som er du.
    [1]
  • Hvem kjenner rosens vei mot blomst fra knopp, og hvem forstår at kimen ble til kropp?[1]
  • Takk, min datter! I ditt vesen strømmer munterhetens kilde.[1]
  • Å, edel er kunsten å drive!
    Jeg nyder hver stund jeg forspiller.
    De skjønneste stunder i livet
    er de da man intet bestiller.
    [1][2]
  • I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd![1][2]
  • Man vil aldri fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer.[1][2]
  • Si da, når din levegledes grønne skog er gjennomvandret: Intet vil jeg annerledes. Intet ønsker jeg forandret.[1]
  • For smerten, den lever på alles munn i lyset, så alle kan se den. Men først på tilværelsens Stillehavsbunn vil sinnet bli dypt nok for gleden.[1][2]
  • Det første, nervøst berusende kyss jeg fikk smake en svimmel juleball-kveld på Fagerborg skole for godt og vel to millioner år tilbake …[1]
  • Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.[1]
  • Jeg klukker daglig under nervepresset, og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.[1]
  • Mister du evnen til lek, da mister du livet.[1][2]
  • Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke huske en kveld som den det i dag ble forunt meg å drikke av sommeren selv.[1]
  • Mitt rom er fylt av melodi. En spilledåse går: et sart og spinkelt kniplingsbroderi av toner … Hysj! Det brister snart.[1]
  • Morgenens luft er som bølgeskum.
    Dagen har varme å gledes ved.
    Kvelden har fred.
    Men bare natten har verdensrom!
    [1]
  • Også fallet, også sviket
    hjelper deg som dine venner:
    Dine nederlag er rike
    gaver, lagt i dine hender.
    [1][2]
  • Tro ikke frosten som senker en fred av sne i ditt hår. Alltid er det på jorden et sted tidlig vår. Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang.[1]
  • Gikk du før du fikk sagt ordet du kom for å si?[1]
  • Kunne du tilgi deg selv ordet du aldri sang?[1]
  • Hva kan vi stille opp mot slikt, vi ordets døgenikter? Hva nytter det å skrive dikt når epletreet dikter?[1]
  • Det drømmer et regn mot ruten,
    en stille, unnselig larm
    av vannet som varsomt lister
    seg ned langs min vinduskarm.
    [1]
  • Du går så lett på denne jord. Det er så vidt du setter spor.[1]
  • Et par ble de aldri; men verden forsøtes av vennskap når stenen og vindpustet møtes …[1]
  • Hermed hylder jeg uten forbehold våren som det eneste effektive middel mot sne![1]
  • Den som vil skrive for barn bør sannelig ta sin oppgave seriøst.[2]
  • Et dikt som ikke har noen form, har heller ikke noe innhold.[2]

Referanser[rediger]

Eksterne lenker[rediger]