Bilder av de andre: Om utviklingslandene i bistandsepoken

Dogmer i norsk bistandspolitikk

Side 39

"Mens historikere i omtrent to hundre år har diskutert og studert den industrielle revolusjon uten å komme fram til noen enighet om dens viktigste årsaker, legger det offisielle Norge fram en strategi det hevder er rett (om enn vanskelig å gjennomføre) for alle utviklingsland, etter å ha prøvd en politikk i noen land i ett decennium."
"Men den norske selvsikkerheten sto og står i sterk kontrast til en økende usikkerhet i det internasjonale bistandsmiljø om bistandspolitikkens effekt og rolle."

Side 41

"Siden de store statenes bistand eksplisitt er en underordnet del av deres utenrikspolitikk, blir politikken påvirket av ideologiske korstog i kampen om den tredje verdens 'sjel', om u-landenes framtid som potensielle markeder og alliansepartnere"

Side 46

"U-hjelpens målsetting er mer formulert ut ifra hva som oppfattes som moralsk ønskverdig, enn den er basert på en vurdering av hva som er økonomisk mulig i mottakerlandet eller bistandseffektivt ut ifra en kost/nytte-analyse."

Side 53

"Både Russland på 1800-tallet, Kina under kulturrevolusjonen og Khomeinis Iran ønsket å industrialisere uten å modernisere eller vestliggjøre, dvs. de ville kun importere den industrielle revolusjonens økonomiske og teknologiske aspekt. Den norske staten har det motsatte mål: Å opprette velferdsinstitusjoner etter vestlig modell og spre likestillings- og rettferdighetsideologi i de mest marginale områdene uten en økonomisk og teknologisk revolusjon."

Side 57

"Det som derimot er klart når den praktiske hjelpen til de fattige beskrives, er at det med «de fattigste» først og fremst menes de fattigste 40 prosent som bor på landsbygda. Fattigdommen i den tredje verdens forvokste storbyer med 10 og 20 millioner innbyggere eksisterer ikke - for meldingen."

Side 62

"Den økonomiske politikken i Norge har lenge hatt som et mål å legge forholdene til rette for «det skapende individ», den «personlige tiltakslyst». Sam Eyde, Ole Martin Siem, Svend Foyn og lederne i Norsk Data - det er folk i fremste rekke når det kapitalistiske Norge skriver sin økonomiske historie. Meldingen gir det inntrykk at det ikke finnes slike personer i utviklingslandene, og hvis de finnes, må de bekjempes av bistanden, siden de tilhører en elite som framstår som parasittisk. Hvorfor denne forskjellen mellom økonomisk politikk i Norge og i utviklingslandene?"

Side 67

"I et Afrika der politisk ustabilitet, etniske stridigheter og partisk og uutviklet byråkrati har vært og er mange lands mest slående særtrekk, fremmer Norge en målgruppeorientert strategi som simpelthen overser problemet."

Side 68

"Meldingen formulerer en grunnbehovsstrategi som kan ha som konsekvens at statens autoritet svekkes, ikke minst i områder der staten som stat ennå ikke er akseptert"

Side 81

"Gave-økonomien kan bidra til å gjøre strukturelle skavanker permanente, og omgjøre hele lokalsamfunn til sosialt klientell."

Side 83

"«Økt kvinnedeltagelse i produksjons- og produktivitetsutvikling er etter Regjeringens syn en forutsetning for bedrede livsvilkår generelt. Det er også en forutsetning for økt ressursutnytting, ikke bare på husholdsnivå, men også nasjonalt (St.meld. nr. 36 (1984-85):101)». For å omformulere og forenkle loven: Hvis ikke kvinnenes deltakelse i produksjonen øker, er bedrede livsvilkår og økt ressursutnytting umulig. Dette er en «lov» uten empirisk grunnlag."

Side 84

"I et Afrika der det samtidig hevdes at kvinnene står for fra 50 til 80 prosent av all jordbruksproduksjon - kan ytterligere økt deltakelse i produksjonen der være en forutsetning for økt utdanning, bedret helse etc.?"
"«En økning i deres (de fattige befolkningslags, min anm.) sysselsettingsmuligheter og produktivitet er en forutsetning for økonomisk utvikling» (St.meld. nr. 36 (1984-85):8). Altså: Hvis ikke de fattiges sysselsettingsmuligheter og produktivitet øker, vil det heller ikke skje noen økonomisk utvikling. - En historisk analyse av lands utvikling vil falsifisere denne tesen."

Side 88

"Et enstemmig Storting og flere regjeringer har altså presentert en utviklingsstrategi for alle utviklingsland som hevdes å ha vist sin riktighet. På den andre siden er det utenkelig at Norges nasjonalforsamling ville føle seg kompetent til eller ha tilstrekkelig intellektuelt hovmot til å vedta en utviklingsstrategi for Sovjetunionen, England eller Hellas, eller langt mindre en felles strategi for alle disse tre landene"

Side 160

"Institusjoner ble bygget opp som kom til å motvirke utviklingen av et sentralt organisert byråkrati med mer omfattende politiske, administrative og økonomiske funksjoner. De vertikale skillene mellom folkegruppene ble forsterket. Britenes erklærte mål var å «revitalisere stammefølelsen».^l4 Høvdingedomstolene, som var britenes viktigste forlengede arm i lokalsamfunnet, var ledet av lokale «høvdinger» som britene aksepterte - eller skapte, der slike ikke fantes."

Side 162

"Store etniske grupper som nuerne og toposaene var imot den koloniale staten, men var like uvillige til å underkaste seg en ny stat. De bekjempet statsmaktens ekspansjon, uansett hvem som kontrollerte den. Den nye statsdannelsen manglet en samlende nasjonal ideologi."

Side 165

"Etter hvert ble det vanlig at KN via bistandsetablerte lokale institusjoner (eller noen ganger direkte) krevde inn avgift fra befolkningen for skolebøker, reparasjon av vannpumper etc. (i forståelse med regjeringen)."
"Men denne politikken hadde en annen side, som ikke ble viet oppmerksomhet. Det ble etablert kimer til et skatteinnkrevingssystem på siden av og i realiteten i konkurranse med statens skatteinnkreving. Befolkningen så liten mening i å betale skatt til staten, og statens embetsmenn så liten grunn til å utsette seg for folkets mishag ved å forsøke å kreve inn husholdsskatten - når KN allikevel investerte i velferdsinstitusjoner.²⁸ Statens halvhjertede forsøk på å etablere skattemonopol ble slik undergravet av KN, uten at det på noe tidspunkt var planlagt."

Side 166

"Prosedyrene ga formelt staten det avgjørende ord. Ofte var det i realiteten likevel KN som bestemte hvilke veier som skulle bygges, hvilke kornsorter som skulle dyrkes, hvor skoler skulle legges osv., og det visste befolkningen. Det hadde foregått hva en kunne kalle en statsprivatisering: viktige områder av den sudanesiske statens funksjon og rolle var overtatt av en norsk privat organisasjon som sto ansvarlig overfor Oslo. KN hadde etablert formelle institusjoner og uformelle nettverk som ikke bare ble en motvekt mot statens forsøk på å skaffe seg fotfeste, men et alternativ til statsmakten overhodet."

Side 169

"KN var ikke klar over at de fulgte i britenes fotspor da de propaganderte for cassava og søtpoteter på 1980-tallet."

Side 171

"Det unike ved Sør-Sudan var at oppkomsten av et slikt sjikt av bønder ikke førte til at andre ble jordløse, fordi det var overflod på jord.³⁵ De rike bøndene var i mindre grad parasitter og utbyttere enn de var foregangsmenn"

Side 172

"Å hindre oppkomsten av klasser og dermed utvikling av arbeidsdeling, ble viktigere enn å fremme en økonomisk transformasjon basert på virkende endringsmekanismer i samfunnet selv."