Hopp til innhold

Carsten Jensen

Fra Wikiquote

Carsten Jensen er en dansk forfatter.

Vi, de druknede (2006)[rediger]

  • «En kirkegård som langsomt fylles opp, har dette betryggende budskapet: Du kommer til å dø på det stedet der du er født, og som du er glad i, og der du hører til. Du kommer til å se barna dine vokse opp. Du kommer til å sitte tung og eldet mens barnebarna synger for deg og livet strekker seg bak deg som en skråning som begynner i den smale, hvite strandkanten og utsikten til øyhavet.»
Side 229-230.
  • «Vi seiler ikke fordi det finnes et hav. Men fordi det finnes en havn.»
Side 232.
  • «Søndagsprekenen nærmet seg slutten. Det var de velkjente temaene som nå dukket opp, identiske fra søndag til søndag, Guds veier, Golgatas kors, Jesu kjærlighet, og denne søndagen ble kjærlighet gjentatt om og om igjen: Jesu kjærlighetstanker, Jesu kjærlighetshjelp, Jesu kjærlighetsoppreisning. Det var de samme lettvinte trivialitetene som religionen alltid falbød som svar på vanskelighetene i livet.»
Side 255.
  • «Livet var som en stor marsjerende hær. Ved siden av løp døden og plukket ut en og annen, men det syntes ikke på hæren. Den fortsatte, og den så ikke ut til å bli mindre, tvert imot. Det vokste seg inn i evigheten, og det var derfor ingen var alene med døden. Det kom alltid noen etter. Det var det som talte. Slik var livets kjede: ubrytelig.»
Side 276.
  • «Han ville være alene, ikke bare når han prøvde å unngå de duppende nødlysene forut, men også når han traff midt i dem fordi det ikke kunne være annerledes. Han var kapteinen. Han satte kursen. Det var hans ansvar.
        Han skjermet besetningen. Han ville at de skulle gå fri. Hvis de ville, kunne de en dag utpeke han som den skyldige.»
Side 596.
  • «Noe i ham lengtet så forferdelig etter en familie. Han trengte et menneske å savne. Han trengte en motvekt mot alt det grusomme krigen gjorde med ham, og det fant han ikke i barene i havnebyene. Han var et skip uten fortøyninger.»
Side 601.
  • «Det var ikke én av dem som ikke ønsket å drepe i dette øyeblikket. De lengtet etter å være årsak til andres død istedenfor å vente på sin egen hele tiden. De var så opphisset at hadde de fått en revolver i neven, måtte de ha behersket seg for ikke å skyte hverandre som hunder.
        Bare Knud Erik drømte ikke om nærkontakt med en avtrekker. Han ønsket bare å være målet for kulen. På ham kunne de bare ha skutt. Han ville gjerne ha forløst dem.»
Side 603.
  • «Hun så ufravendt på ham, og han så lengselen i blikket. Hun søkte etter det han følte han ikke var lenger: et menneske. Hun ville ha ømheten hans, kjærtegnene. Men han hadde ingenting å gi til noen, annet en en brutal, påtrengende drift som bare søkte sin egen tilfredsstillelse.»
Side 624.

Diverse[rediger]

  • «Vi har en total ukritisk presse. Alle forestillinger om pressen som den fjerde statsmakt, glem det. Hvis vi fikk diktatur i Danmark i morgen hadde vi ikke behøvd å sparke en eneste journalist. Jeg kan alltids nevne unntagelser, men generelt har jeg ingen respekt for den danske pressen. De kan heller ikke fordra meg. Så det er helt gjensidig.»
Aftenposten 16. mai 2010.