Den vanskelige bistanden

Fra Wikiquote
Gå til: navigasjon, søk

Fra: Linné Eriksen, Tore (red.) (1987). Den vanskelige bistanden: noen trekk ved norsk utviklingshjelps historie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-18493-5

Side 113

  • "Tanzania er også blant de afrikanske land som er mest avhengige av utviklingshjelp, stikk i strid med Arusha-erklaringens programformuleringer."

Side 121

  • "Et viktig trekk ved tanzaniansk økonomi i begynnelsen av 1970-åra var at de statlige utviklingsbanker stod for en viktig del av landets samlete investeringer. Dette fikk raskt konsekvenser for den norske bistanden, som fra 1972 kanaliserte betydelige beløp gjennom Tanzania Investment Bank ... Tanzania Rural Development Bank ... og Tanzania Housing Bank ... Dette var en bistandsform som ikke var prøvd i andre land, og som vitner om en grunnleggende tillit til tanzanianske myndigheter som samarbeidspartner. Det passet også godt inn i tankegangen om en mer «motakerorientert» bistand, samtidig som det krevde mindre norsk administrasjon."

Side 122

  • "Det fant sted en voldsom økning i tallet på prosjekter fra en lang rekke tosidige og internasjonale bistandsorganer med høyst ulike mål og prosedyrer, og forhandlinger, planlegging og rapportering var tids- og arbeidskrevende for en svak tanzaniansk administrasjon. Drift og vedlikehold av uhjelpsprosjekter ble også en stadig tyngre byrde for et land som måtte skjære kraftig ned på statsbudsjetter og redusere sin import. Det gjorde ikke situasjonen lettere at mange prosjekter var bygd ut med komplisert teknologi, som var avhengig både av utenlandsk valuta, import av reservedeler og kvalifisert arbeidskraft. I evalueringer og prosjektgjennomganger er dette også framholdt som vanlige trekk ved norsk (og nordisk) bistand. Konkret gjelder det f .eks. tømmertransport med avanserte spesialkjøretøyer ved Sao Hill, skipstype og lasteteknikker i kysttrafikken, utstyret ved landbruksprosjektet i Mbeya og maskinparken ved bygdeveiprosjektene. Etter hvert ble det også stilt mer grunnleggende spørsmål ved bistandsprosjektenes nytteverdi for brede lag av befolkningen."

Side 125

  • "For å få fortgang i arbeidet etter mange års forsinkelser gikk NORAD direkte inn som den egentlige byggherre, samtidig som to norske selskaper ble engasjert. Det ble også opprettet en egen styringskomité med vide fullmakter til å treffe avgjørelser. Med en slik gjennomføring var det mulig å styre unna en rekke velkjente flaskehalser, slik som problemer med å skaffe importerte varer, transportforsinkelser og utsettelser på grunn av byråkratisk treghet. Ikke uten grunn er Mbegani derfor blitt omtalt som «et lite stykke Norge», med over 100 bygninger spredt over 1,5 kvadratkilometer og et eget samfunn med 600 innbyggere. Det likner ikke så lite på fabrikker som leveres ferdig med nøkkelen i døra («turnkey projects»). Det er med andre ord snakk om bistand som et ferdig produkt, istedenfor å være en prosess som underveis gir overføring av kunnskaper og erfaringer. Selv om det kan gi gevinst på kort tid å styre prosjekter utenfor tanzaniansk administrasjon, må det betales en høy pris i form av fortsatt avhengighet av finansiell og faglig hjelp utenfra."
  • "En første konklusjon, som blir bekreftet også ved andre fiskeriprosjekter, bl.a. i Kerala (India) og Turkana (Kenya), er at det fra starten må foretas langt bedre undersøkelser av selve ressursgrunnlaget."

Side 126

  • "både produksjon og opplæring må ta langt mer hensyn til lokalbefolkningens egne erfaringer og de sosiale virkninger av utviklingsprosjekter. Av det følger også en annen holdning til valg av teknologi"