Johan Harstad

Johan Harstad er en norsk forfatter.

Ambulanse

Safety first. You should not be alarmed. Med engelskspråklige slogans kan du selge hva som helst, tenker jeg. Det kunne like gjerne stått: You should sit still, like a dumb motherfucker, awaiting the disaster. Og ingen ville ha reagert.

Side 92.

”Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut av en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt. Klokken er halv åtte om morgenen, det er tirsdagen, tirsdagsmorgen i februar, og det finnes mange mennesker å redde der ute, så mange som ligger å venter, ligger å ser i taket, eller med lukkende øyne, forsøker å ignorere smertene i ryggen, i bena, utover i armene, respirasjonsproblemer, eller de har gått over i sjokk, blitt apatiske ,likegyldige til om noen vil komme, men det skal det, noen skal komme å redde deg, vi skal få antennen til å stå, lese avisene, drikke kaffen, og du skal bli oppdaget, noen skal ringe og fortelle om deg, vi skal ta på oss jakkene, løpe ut til ambulansene, vi skal hente deg ut av rommet, opp igjen, vi skal gi deg alt du vil ha tilbake, men du må oppdages først. Du må holde ut, uansett hvor du er.

Men likevel, det er ikke alltid du gjør det. Noen ganger har du allerede gitt opp før jeg kommer.

Side 11

Men så lenge man hører at teven står på, er det liv. Så lenge du ser på teve kan du ikke dø. Tilsynelatende.

Side 13

Nederst på skjermen ruller SMS-meldingene fra høyre mot venstre, meldinger fra tenåringsgutter og –jenter som burde sove nå, men som ikke gjør det, og som i stede bruker timer og kroner på å sende mer eller mindre innbydelser til kjærester de aldri kommer til å få, eller hilsener til venner de allerede har mistet.

Side 48

Tenkt positivt. Vi er gode mennesker. Vi forsøker så godt vi kan. Det er bra at vi finnes.

Side 108

Det er ingenting å være redd for. Hva da? Alt.

Side 115

Jeg er blitt veiet og funnet for lett.

Side 121

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Side 150

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Side 153

Jeg går hjem. Jeg pleide å våre den beste på vollyballaget. Jeg sier det til meg som en formel. Du har vært den beste. En gang. Det er ingen hensikt i å være det hele tiden. Andre må komme inn, overta. Så derfor.

Side 162

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Side 181

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker.

Åpningssetning.

'Magnificent. Magnificent desolation.'
Sa Aldrin.
Kanskje verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Side 26.

Jeg var nesten det verste av alt. Jeg var alminnelig.
Jeg var nesten usynlig, var jeg ikke?
Og jeg var kanskje det lykkeligste mennesket du kunne ha kjent.

Side 31.

Jeg ville ikke være i veien. I veien for dem som ville stå der fremme, synlige for alle, ingenting vondt om dem. (…) Også de tannhjul. Ikke mindre viktige, bare mer synlige. Jeg hadde ikke noe behov for å bli sett, for å høre deg si at jeg var flink. For jeg visste når jeg var det.

Side 30.

Mine fotspor ble vasket vekk for hvert nye skritt jeg tok, og ikke engang all verdens indianere ville være istand til å finne frem til meg i dette kaoset.

Side 131.

Flate batterier. Ingen dekning.
Baksiden av månen.

Side 150.

Jeg har tretten år å fjerne.
Det er ingen som har så mye viskelær.

Side 224.

Jeg skjønte ingenting. Eller alt.

Side 242.

Men den som venter på flodbølger venter nesten alltid forgjeves.

Side 291.

Pust inn.
Pust ut.
Gjenta etter behov.

Side 318.

Vi så på båten.
For havet sluker mann og mus i dette landet. Og alt er vann om du ser lenge nok, til og med folk.

Side 339.

Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien.
Jeg var under oppussing.

Side 343.

Feig.
Hun sa det tre ganger.
Da gjelder det.

Side 366.

"Hvis jeg sto i den ene enden av verdensrommet og du sto i den andre og så begynte vi å gå mot hverandre, tror du vi hadde funnet hverandre da?"
"Kanskje. Hvis vi gikk lenge nok og hadde gode sko."

Side 272.

Det er umulig å ikke sette spor etter seg. Det vil alltid være noen som ser deg. Alltid noen som vil huske deg.
Alltid noen som elsker deg.
Nesten alltid. Sånn er det bare.

Side 424.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.

Side 479.

Jeg prøver å spore opp øyeblikket da Buzz Aldrin endelig løftet seg opp etter håret, våger å tenke tanken helt ut:
Det kreves enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først.
Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to.

Side 500.

Av og til må du brenne alle broene og ta sjøveien i stedet.
Og bare kapteiner med redsel for ettermælet går ned med skipet.

Hässelby

Side 47 : ”Og bare tanken på at det å dra hit må være det mest idiotiske jeg har gjort i hele mitt liv, fyller meg med en glede større enn jeg kan beskrive”

Side 81 : ” Du er ikke deg selv, vet du. –Nei jeg er vel ikke det. Det er ikke lett. – Ingenting er lett. Har du ikke skjønt det nå? Det er ikke meningen at det skal være lett. Det er ikke lett for noen.”

S 138. ”..Fordi jeg var så redd for at jeg ikke skulle like deg. Etter alt det fine hun har sagt om deg. Vet du hva ugress er Albert? Det er bare de blomstene vi ikke liker.”

S 171 ” Hver pappa tror han er udødelig. Og hvert eneste barn skjønner før eller senere at han ikke er det”

S173 ” Jeg har aldri hatt noen andre enn ham. Og han har aldri hatt noen andre enn meg. Det er oss to. Som to bein, på en måte. Og nå hinker han rundt å snubler hele tiden”

S224 ” Man har en rar tendens til å forelske seg i dem som ligner en selv.”

S 238 ” jeg sirklet meg vei gjennom mengdene av hjemmeværende kvinner som brukte morgenen på å gjøre kupp i butikkene, ting ingen trengte til folk som ikke ville ha det, før de andre kvinnene og mennene inntok senteret etter klokken fire, gikk akkurat de samme butikkene, kjøpte nøyaktig de samme produktene og ga dem til noen eller beholdt dem selv, slik at man kunne glemme at man egentlig ikke hadde det så bra, at man savnet noe man mistet for lenge siden, eller at ungene var i ferd med å flytte hjemmefra og dermed løse opp superlimet som i seksten, sytten, atten, nitten år hadde holdt dem samlet rundt middagsbordet med familiepizzaen med ekstra masse ananas på toppen, som et uslåelig team som ingen kunne overvinne.”

S368 ” Og hva skal jeg fortelle om det øyeblikket da døren gikk opp og det var henne? Å se henne igjen etter så mange år? Å innse at jeg elsket henne så mye at det gjorde vondt overalt og jeg måtte holde meg fast i bordet, så mye at jeg var nødt til å be stille om at dette måtte ta slutt nå, at det måtte gå over. Å være så glad i noen at det gjør vondt å se på dem. Hva finnes det å si om de sekundene? Jeg vet virkelig ikke. Jeg er ikke sikker på jeg kan fortelle det riktig. Det føles som et fantastisk klikk. Forestill deg en enorm Rubiks kube du har brukt tiår etter tiår på å løse. Det er så vidt du husker hvordan den så ut, i begynnelsen, da alle sidene var ensfargede og formasjonene perfekte. Og så, på et blunk, ikke mer enn tiden det tar å si hallo, skrus kuben til og løsningen går opp, de siste fargede feltene vris på plass. K L I K K… og i det klikket lå så mye fortvilelse, en så gjennomtrengende følelse av håpløshet, hele livet mitt føles så bortkastet akkurat da. … Hva hadde jeg gjort med livet mitt? Ingenting. Jeg hadde ikke gjort en dritt med det, det hadde ligget der ubrukt som fine joggesko du kjøpte selv om de var et nummer for små og ikke kunne brukes, lagt innerst i skapet.. En styrkekamp helt uten mål og mening, til helvete med hele skiten, det var det det store klikket sa, KLIKK, du kunne ha gjort så mye ut av livet ditt, KLIKK, du kunne ha blitt et menneske som hadde det bra, KLIKK, du kunne fått alt du ville ha og KLIKK, du kunne ha sett barn vokse opp og KLIKK, du kunne ha båret henne på skuldrene dine, KLIKK familien din ut på tur om sommeren, dere kunne ha grillet fisk på stranden og gått på museer sammen eller hva det nå er familier gjør, KLIKK KLIKK KLIKK, jeg har kastet bort store deler av livet mitt på ingen verdens ting, jeg ville stryke det fra protokollene, kaste papirene og brenne arkivet, jeg ville levere inn min oppsigelse og starte på ny, med høyere eller lavere lønn, det hadde ikke noe å si, og i dette også et annet KLIKK som fikk meg til å kjenne smaken av vinen vi drakk som seksten-syttenåringer, før Milla døde og livene våre var som de skulle, da vi hadde det bra som vi senere skulle forstå det var mulig å ha det, og forelskelsens gigantiske KLIKK som setter deg endelig på plass og gjør deg til et vakkert menneske som kan løpe fortere enn alle andre gjennom gatene, som kan hoppe høyere og svømme over sund hvor du vanligvis ville ha druknet lenge før du var halvveis, og det endelige, siste KLIKK som gjør henne til et menneske som per definisjon er perfekt, feilfri, som du tenker du hver eneste dag vil være stolt av, se opp til, for resten av livet, og du gir deg selv en eneste oppgave i livet, ett eneste mål for øyet, og det målet, den oppgaven er å gjøre det andre menneske foran deg til der gladeste, lykkeligste menneske du noen gang har sett. Forelskelsen. Desperasjonen. Det er den samme mekanismen. ”

S s 397 ” Det var alltid deg. Hele tiden. ”

Darlah

s 56. ”Var det noe han hadde gjort? Noe han hadde sagt? Eller noe han ikke hadde gjort eller sagt? Han rotet desperat i hjernen etter en løsning, et klart og tydelig svar som kunne få han til å snu og gå tilbake, ringe på hos henne og si : Ja, jeg er lei for det jeg gjorde. Et eller annet sted måtte det da finnes noe han kunne si slik at de kunne bli sammen igjen. Men det var det ikke. Noen ganger finnes det ingenting å si. Noen ganger er det for sent allerede før du åpner munnen. Og du kan lete deg gjennom alle bøkene i universet, du kan høre alle sangene som noensinne har blitt spilt inn uten å finne et eneste ord som kan snu tingene tilbake til slik det var. Båten var simpelthen gått for hele forholdet. Og ikke bare hadde den forlatt havnen. Hele kaien var revet, havet tømt og det hele gjort om til verdens ensomste parkeringsplass.”

Eksterne lenker

Wikipedia på bokmål har en artikkel om Johan Harstad