Michel Houellebecq
Michel Houellebecq er en fransk forfatter.
De grunnleggende bestanddelene (1998)
[rediger]- Oversatt av Per E. Fosser, 2000.
- «Bruno var nemlig i hvert fall offer for førtiårskrisen. Han gikk med lærfrakk og lot skjegget gro. For å vise at han hadde livserfaring, uttrykte han seg som en rollefigur i en annenrangs detektivserie, røkte cigarillos og trente brystmusklene. Men Michel trodde for sin del slett ikke på denne forklaringen om «førtiårskrise». En mann som er offer for førtiårskrisen ber bare om å få leve, leve litt mer; alt han ber om er en utsettelse. I hans tilfelle var sannheten at han var møkk lei alt sammen, og ganske enkelt ikke så noen grunn til å fortsette.»
- Side 22.
- «Hans barndom hadde vært smertefull, og ungdommen forferdelig. Nå var han førtito år gammel, og objektivt sett var det ennå lenge til han skulle dø. Men hva hadde han igjen å leve for? Kanskje en og annen fellatio, som han visste at han stadig oftere kom til å betale for, uten å blunke.»
- Side 65.
- «Til hun var seksten år gammel, hadde Annabelle aldri hatt noen hemmeligheter for sine foreldre. Hun hadde heller ikke hatt noen hemmeligheter for Michel - og nå ble hun klar over at det hadde vært noe fint og spesielt. I løpet av noen timer denne natten forsto Annabelle at et menneskeliv består av en uavbrutt rekke løgner. Ved samme anledning forsto hun hvor vakker hun var.»
- Side 80.
- «Regndråpene trommet på teltduken med en dump lyd. De var bare noen centimeter fra ansiktet hans, men han var beskyttet mot å komme i kontakt med dem. Han hadde ofte en fornemmelse av at livet hans liknet nettopp dette øyeblikket: streife alle menneskelige følelser, iblant komme svært nær dem. Eller iblant fornemme lykke, eller fortvilelse. Men det var aldri noe som virkelig angikk ham, eller gikk inn på ham.»
- Side 90.
- «En morgen ved ellevetiden lå han i gresset under noen tilfeldige trær. Det undret ham at han skulle ha det så vondt. Hans verdenbilde var fullstendig blottet for slike kristne begreper som frelse og nåde, ja, det omfattet ikke engang slike ideer som frihet og tilgivelse, men hadde snarere noe mekanisk og nådeløst ved seg. Han mente når de vesentligste forutsetninger var til stede, og de nødvendige parametere for interaksjon var opprettet i form av et kontaktnett, så utviklet tingene seg innenfor et desillusjonert og tomt rom; alt er forutbestemt og uavvendelig. Alt skjer fordi det må skje og annerledes kan det ikke være.»
- Side 93-94.
- «Å snakke med de skliene,» tenkte Bruno mens han gikk tilbake over campingplassen, «det er som å pisse i et urinal fullt av sneiper, eller enda verre: som å drite i en dass full av menstruasjonsbind! Du får det ikke ned, det begynner bare å stinke!»
- Side 118.
- «Alt han selv ville, var å elske, eller i verste fall ikke noe som helst.»
- Side 125-126.
- «Uten nøye definerte holdepunkter går mennesket vill, og da er det ikke mye verdt.»
- Side 126.
- «Iblant var kvinner så snille. De gjengjeldte aggressivitet med forståelse, og kynisme med godhet. Hva slags mann kunne oppføre seg slik?»
- Side 142.
- «Jeg elsket livet. Jeg var følsom og hengiven av natur, og jeg har alltid elsket å elske. Et eller annet gikk galt, jeg forstår ikke helt hva, men et eller annet er galt med livet mitt.»
- Side 158.
