Trygve Gulbranssen

Fra Wikiquote
Hopp til navigering Hopp til søk
Trygve Gulbranssen i 1920.

Trygve Emanuel Gulbranssen (1894-1962), norsk forfatter, forretningsmann og journalist.

Om oppveksten[rediger]

  • En av bylivets fordeler i min barndom var at vi flyttet så ofte og at jeg derfor kan tidfeste opplevelsene så bra. All flyttingen gjorde at jeg kunne fastslå når det og det var skjedd både i familien og i samfunnet, og jeg moret meg over det ry jeg fikk for usedvanlig husk.[1]
  • 19. mars 1935 Guttedager. Mørkredd. Som alle fantasifulle barn befolket han mørket med allslags lurende farer. Derfor hans lidelse ved å måtte gå kjøkkenveien gjennom mørke portrom, over mørke gårdsplasser, forbi mørke kjelleråpninger i mørke gatestumper, som det dengang eksisterte nok av. Men også hvordan hans fantasi befolket den sjofle, rå, mugne kjellerbua i Torggata 18 og skapte flommer av billeder mens han sagde og hogg. Gjorde det lyst og hyggelig omkring seg. Bittert men vakkert! Loslitte klær, fattigbleik, tann dårlig.[2]

Om forfatterskapet[rediger]

  • Jeg tenkte verken på publisitet eller kritikk da jeg skrev, muligens på at kanskje noen flere hadde fundert på de samme livsspørsmål som jeg selv, og andre mennesker har kjent til, og muligens kunne finne hjelp og kjenne en slags befrielse over at disse spørsmål ble belyst. At det var så mange som hadde funnet trøst og oppmuntring i det jeg har skrevet - det kunne ingen drømme om, jeg minst av alle. Men den korrespondansen som veltet inn over meg fra alle de land, som bøkene mine var oversatt til, viser at det er mennesker i alle aldre og i alle samfunnslag som har fundert og tenkt, og som har gått igjennom de samme vanskelighetene på livets vei, i og utenom en, som folket på Bjørndal og Borgland. Jeg kunne gi dere flere eksempler: en åtti år gammel embetsmann i Stockholm, en kontordame på tyve år i samme by, en velsituert middelaldrende dame i Sør-Sverige, såkalt fint folk i England, den intellektuelt arbeidende tysker, de skriver alle om det samme «evige problem».[3]
  • Og så var det også dette, som jeg håpet på, at ungdommen skulle lese dem og at noen ble inspirert av dem. Jeg har virkelig villet noe med disse bøkene. De har en viss tendens, en tendens som i mangt og mye vender seg mot tidens avguder. Som sportsmann har jeg vært så mye sammen med ungdom at jeg har forstått, at mange har tatt skade av den forståelsesløse primitiviteten og negativiteten, av den grove naturalismen og ofte slibrige sensualiteten, som møter dem i så godt som all etterkrigslitteratur.[4]
  • Herr G. Møller - Hvor meget jeg skylder Dem av det eventyret jeg er kommet op i skal jeg ikke prøve å nevne; men det er så meget, at det blir svært vanskelig å få fulltakket Dem for det.
    Jeg har det fremdeles slik, at jeg ikke kan få mig til å begripe at det hele er tilfelde. Fortrolig med motgang men ikke med medgang, - (og derfor) holder jeg gleden unda med å grunde på om dette kan vare. Dette i år var vel meget på en gang; - en får litt uro i sig av slikt. (Ja De kjenner mig vel igjen fra bøkene i dette?)
    Nu i julen skal jeg prøve riktig energisk å få tak på gleden over det som er hendt og få litt ro over tankene til et nytt «mesterverk». Jeg vil i tilfelle instille mig litt tidligere på det enn i år; - men jeg er i tvil om jeg skal fortsette med et tredje bind i samme gate, eller om folk og især pressen nu har fått så nok av dette, at det var riktigere å prøve noe helt annet «stoff».
    Vil De la mig vite Deres mening herom så tidlig som mulig?[5]
  • Da jeg kjøpte Hobøl med dette svære huset, som dessverre viste seg å være Norges kaldeste hus, så var det jo bl.a. for at det var albuerum og plass for stor-diktning. Nå skulle det bli. Og på sett og vis ble det, men mer forretning enn produksjon, dessverre. - Orker ikke. Begynte å jobbe 9 år gammel - og mye dobbel dag. Er vel utslitt. - Det eneste kunne nettopp nå være å dikte, skrive, skrøne mer og mindre sannferdige memoarer, som andre gamle gjør.[6]


Om idrett[rediger]

  • Idretten har klart å spjære jernteppet[7]

Om kropp og legeme[rediger]

  • [...] For det er jo ingen hemmelighet, at et menneske har muskler, som bør bevæges, mykes og styrkes, og det opnaar man aldrig bedre end ved en slik tur alslags terræng og føre - og saa har man ogsaa noget, der heter lunger, som skal luftes ut og øves for at holdes sterke, og det opnaar man ved at krabbe i skog og paa vidde, og saa har vi noget som heter nerver, noget rigtig fint og dyrebart noget, som sætter alt menneskeligt i funktion, og de nerver sliter man paa hver levende time i sit liv og aller mest i en by's virrende larm; men stille timer mellom graner i skog de gi lægedom.[8]

Om detaljens verdi[rediger]

  • Jeg var en ung kontorist i et eksportfirma. En dag betalte en av våre utenlandske kunder en sum på flere tusen kroner, men uten å glemme å trekke fra portoprisen, som dreiet seg om noen øre. Jeg fant denne måten å handle på smålig og fremmed, når det gjaldt en mann som jeg ville betrakte som en stor handelsmann. Det var da min sjef viste meg hvilket beløp denne portoen ville stige til i løpet av et år. Således lærte jeg detaljens verdi.[9]

Noter[rediger]

  1. Gulbranssen, 1997 s. 248 Gulbranssens personlige notater.
  2. Gulbranssen, 1997 s. 249 Gulbranssens personlige notater.
  3. Hoel, 1997 s. 101-102 Trygve Gulbranssen i et intervju i Svenska Dagbladet 9. februar 1936.
  4. Hoel, 1997 s. 102 Trygve Gulbranssen i intervju med Svenska Journalen for mars 1937.
  5. Hoel, 1997 s. 109 Trygve Gulbranssen i et brev til forlagssjef Georg Møller 22. desember 1934, etter lanseringen av Det blåser fra Dauingfjell.
  6. Gulbranssen, 1997 s. 248 Gulbranssens personlige notater.
  7. Hoe, 1997 s. 90 Notert av Gulbranssen på en lapp.
  8. Hoel, 1997 s. 61
  9. Hoel, 1997 s. 41

Referanser[rediger]

Eksterne lenker[rediger]

Wikipedia-logo.png Wikipedia på bokmål har en artikkel om Trygve Gulbranssen
Commons-logo.svg Commons har mer multimedia relatert til Trygve Gulbranssen