Unfun

Fra Wikiquote
Hopp til: navigasjon, søk

Unfun er en bok av Matias Faldbakken under pseudonymet Abo Rasul. Det er den tredje og siste boka i trilogien Skandinavisk misantropi, og kom ut i 2008 på Cappelen Damm.

  • «Om det var rotete hjemme hos oss i småbarnsperioden? Nja, på en hverdag så det ut som en selvmordsbomber hadde stilt seg oppi kassa med smålego og dratt i snora. Om det var slitsomt å ha to barn? Tja, det var som konstant å være sammen med to små dritfulle nisser.»
Side 59.
  • «Det kan hevdes at mange vestlige mennesker jobber hardt og målrettet gjennom et helt liv bare for å kunne gi kolleger så vel som konkurrenter et lite stikk av misunnelse og underlegenhet ved synet av en cv som er mer solid enn deres egen. Dette er fordi suksess ikke er noe i og for seg; suksess fungerer kun omvendt proporsjonalt i forhold til andres selvfølelse. Hvis noen har fått til det samme som deg, har du ikke egentlig suksess. Hvis noen unner deg suksess, har du heller ikke suksess. Du har suksess når konkurrentene dine ligger nede. Hvem er konkurrentene? Alle.»
Side 65.
  • «Hva annet er hverdagslivet enn en serie hallusinasjoner som ligger transparente over en rekke mer eller mindre fungerende materialer, objekter eller systemer, som man av den grunn «føler» at man må omgås på en gitt måte? Følelseslivet er en hallis.»
Side 110.
  • «Hva er et soundtrack? Noe som må unngås.»
Side 140.
  • «Kvinnen må reduseres og la seg redusere til et seksualobjekt, en sexting, for å behage mannen, som da, og bare da, vil pule henne. Idet hun er underordnet på denne måten, blir hun sensuell for mannen, mannen tiltrekkes av henne og hans begjær for henne – det å ville bruke henne – oppleves av ham, paradoksalt nok, som hennes makt over ham.»
Side 144.
  • «Her er mitt paradoks for dagen: Hvorfor skal man ta andres følelser eller pinsler på alvor når man driter i sine egne? Skal man behandle andre som seg selv, når man vil seg selv vondt? Hvordan skal man kunne verdsette andres liv når man hater sitt eget?»
Side 163.
  • «Allerede før han åpner kjeften forstår man at Nicholas Neij ser på satiren som et middel, ikke et mål i seg selv. Han vil noe med satiren sin. Han er med andre ord verste sort humorist.»
Side 189.
  • «Det er slik i Skandinavia at uansett hvor dum en amerikaner er, så har han en slags autoritet i kraft av å være amerikaner. [...] Oversatt til amerikansk får ord, som i og for seg er ulne eller tomme, ny snert, konseptene virker meningsfulle og ryddige.»
Side 218.
  • «Nå blir det episk her.»
Side 233.
  • «På hjørnet ved delien har det dannet seg en vanndam på fortauet. Jeg går til høyre rundt dammen, men kroppen min går til venstre. Jeg stopper og går tilbake. Jeg går til høyre igjen, men kroppen min går til venstre. Jeg går tilbake og går til venstre og da henger ting sammen.»
Side 241.
  • «Det er ikke morsomt å si nei, det slitsomt, det er kjedelig, det er utmattende, men det er det eneste jeg kan si.»
Side 255.